Det har kommer inn noen meldinger om hva som har skjedd. Det er enklere for meg om du lytter til den siste episoden av podkasten min «En personlig episode» enn å besvare enkeltmeldinger.
Den er 12 minutter lang. HER finner du den på Spotify.
Eller du kan se den her:
Har også delt relativt raust om ståa da jeg gjestet podkastene La Masken Falle og Inkluderingspoden i sommer. Du kan høre om hverdagen min med CPTSD i podkasten La Masken Falle episode 79, og du kan høre episode 4 av Inkluderingspoden, hvor vi jabber om alt fra mental helse til migrering. Anbefaler disse.
Her kan du se episode 4 av Inkluderingspoden med Roger og Eirik:
Episode #79 av podkasten La Masken Falle finnes ikke på YouTube, men du finner den over alt hvor du lytter til podkast. For eksempel på Spotify.
Steve, som min nærmeste pårørende, sendte meg musikkvideoen til sangen «Hi Ren» av Ren da jeg var i Norge i sommer. Det var rørende og sårt.
Musikeren deler gjennom kunst hvordan han opplever sine mentale helse-problemer. Du kan se den her:
Jeg scrollet kjapt igjennom kommentarfeltet. Sangen og videoen resonnerte med mange. Med pasienter og psykologer og «hvermannsen». En kommentar stakk seg dog ut: «Jeg skjønner ikke greia». Som replikk på denne kommentaren skrev noen: «Det er veldig fint, og veldig bra for deg. Du er heldig».
Jeg leste ikke replikken som ironi. Jeg leste den som genuint velmenende.
For det er nemlig sånn at ikke alle kan skjønne hvordan hodet/tankene kan angripe seg selv. Eller «jamen, det er jo bare å ta seg sammen?!». Så merkelig som det kanskje kan høres ut for noen, så er det vanskelig, oppleves til tider umulig, å ta seg sammen hva kommer mental helse.
Og når «å ta seg sammen» ikke lengre er et alternativ, fordi en ikke får det til, jo, da blir liksom disse selvmordstankene litt mer troverdige for den som er syk. «Hva er vitsen om jeg ikke en gang får til å ta meg sammen? Det er jo et tydelig tegn på at dette ikke går an». Også legges det ofte til veldig stygge og selvbebreidende kommentarer i tillegg. For min del ofte assosiert med skam og skyldfølelse.
Igjen, jeg sier ikke dette for medlidenhet. Jeg vet vi har krig. Folk dør av sult. Noen har nettopp mistet det kjæreste man har, det er brann, og tørke, flom og katastrofer. Jeg sier dette, for å prøve å bidra til å rive ned tabuet rundt mental helse. Jeg kommer til å snakke om det, til jeg ikke lenger får en klump i magen og halsen av SKAM over å ha det sånn selv. Jeg skammer meg så mye at jeg synes det er vanskelig å aktivere meg selv. Gå på butikken. Å jobbe er, for ei som alltid har vært arbeidsglad, plutselig en fjern drøm.
Kanskje ved at jeg orker å dele, så er det noen der ute som ikke føler seg helt alene, og som selv kanskje blir med og tar nok en dag av gangen. En fot foran den andre; et bittelite steg i riktig retning. Som over tid blir en maraton, som mannen min Steve sier.
Takk og pris for Steve. Hvordan går det an å bli så heldig.
Ok. Det var dagens TED-talk. Glad i dere.
Comments